(1950-1967)
Anne-dukkene – først og størst i Europa
I Amerika fikk Åsmund Lærdal tak i råstoff og noen former til dukkehoder, en liten hund og en badeand. Men alle oppskriftene var hemmelig, fordi produsenter ville unngå konkurranse. Han eksperimenterte et helt år med å steke plastblandinger.
I 1950, da han trodde han visste hvordan det skulle gjøres, bygde de maskiner til å støpe plasten.
Det ble krise da 900 dukker, ferdig til julesalget, ble blå. Men alle jobbet på spreng, og fant svaret. Det var så verdifullt og så hemmelig at Lærdal delte fabrikken i tre områder: ett for å blande plastmassen, ett for former, og ett for støping. Bare han selv og nøkkelfolk som Henning Kleven, Andreas Gjerstad og Sverre Øie visste alt de første årene.
Flinke syersker kunne feste hår på 175 hoder på en dag. 40 husmødre ble engasjert til å sy dukkeklær hjemme. I 1964 ble Anne-dukker solgt i 65 land. Men konkurransen vokste. I 1968 sluttet Lærdal med dukker og lot Tomte stå for bilene alene.
Tenk deg at du var 5-6 år i 1950, og hadde en eneste dukke. Kroppen var av tøy, og hodet – av porselen eller celluloid – var så skjørt at dukken bare var til pynt. Så, kanskje til jul, fikk du en Anne-dukke.
Hun var myk, tålte røff lek, og var lett å stelle og frisere. Og hun var så livaktig at du kanskje klippet håret hennes fordi du trodde det ville vokse ut igjen.
De første dukkene kostet rundt 20 kroner. Det var mange penger. Men dukkene som ble solgt uten klær, var rimeligere. Og mange bestemødre hadde så god tid, og var så flinke i håndarbeid, at de kanskje både sydde og strikket en hel garderobe til dukken din.
Dukkene ble en stor familie, med ulike navn knyttet til Anne.
Skrevet av Nina Tjomsland